Mengele Zoo (Gert Nygårdshaug)

Se! Der oppe er'n! Øverst til høyre, blå og gul og rød.
Sammen med forskjellig annet.
Som for eksempel en bjørn som har vært på Lil' Pet
Hospital og fått sydd sting i benet sitt, derav bandasjen.

Denne boka mener jeg at jeg leste for så lenge siden som på ungdomsskolen, og jeg elska den! (Oi, ikke så rart at den er for gammel til at elevene mine kan lese den som samtidslitteratur...). Omtrent fra første side var jeg forelska. Og jo lenger jeg kom, jo dypere ble følelsene mine. Nå er det oftest følelser jeg husker, og ikke detaljer, og jeg husker overveldelse (over de store temaene), vemmelse (over hvordan de vestlige har oppført seg, og oppfører seg, mot den ikkevestlige verden), kvalme (som følge av enkelte ting som skjedde), opphisselse (som følge av andre ting som skjedde), spenning og en hel del andre følelser. Og sist men ikke minst kjærlighet til denne fantastiske verdenen til Nygårdshaug, som er så realistisk, samtidig som hovedpersonen er et overmenneske, og mye av det som fyller verdenen er fantastisk av natur. At boka ble valgt til Norges beste bok gjennom tidene i 2007 overrasker meg altså egentlig ikke så veldig (se her og her).

Boka handler om Mino, som vokser opp i regnskogen. Nå skal jeg ikke si alt for mye, siden jeg ikke er av det slaget som leser bøker om igjen, men Mino samler på sommerfugler. Han er skikkelig god til å fange dem. En dag finner han hele landsbyen sin massakrert (mener jeg å huske), og han begynner en voldsom kamp mot gringos og naturødeleggelse. Det kommer også en dame inn i bildet, for de som er opptatt av kjærlighetshistorier i bøkene de leser.

Den begeistringen jeg fant i denne boken, opplevde jeg ikke igjen på omtrent 15 år, da jeg leste Gabriel García Márquez's Hundre års ensomhet, men det er en annen post.

Derfor sniker jeg meg likevel til å la elever lese denne når de skal velge seg en ny bok men ikke finner en enste en som fenger. Der. Da var den innrømmelsen gjort.